Mitt første møte med Harry Hole

Ferien nærmer seg ubønnhørlig slutten, og her kommer siste dose av min sommerlektyre. Jeg har hatt selskap i fluktstolen av en herre mine venner lenge har mast på at jeg bør bli kjent med, Harry Hole. 

Det ble litt tilfeldig hvilke Hole-bøker jeg startet med, rettere sagt tok jeg de to som stod i bokhylla til mor.  Først ”Frelseren”, deretter ”Panserhjerte”.

I begge bøkene er det uante sammenhenger, villspor og overraskelser som krever årvåkenhet fra leseren og lager spenning. Harry sjøl er en helstøpt hardhaus, troverdig og særegen – det overrasker meg ikke at denne etterforskeren har en trofast leserskare.

Hvilken av de to likte jeg best? Hmm.. ”Frelseren”, kanskje. Her starter fortellingen med at ei ung jente blir voldtatt på leir. Vi får ikke vite hvem offeret er eller hvem overgriperen er før helt mot slutten, og da har man tenkt seg til flere aktuelle kandidater. Da har man også stiftet bekjentskap med et miljø i Frelsesarmeen, og en leiemorder fra Zagreb. Leiemorderen er i Oslo på oppdrag, men kommer seg ikke hjem igjen når han har tenkt, og får Harry Hole etter seg. God historie.

Også håndverkmessig er Nesbø god. Jeg likte kapittelet der liknende hendelser forbinder to helt ulike scener. Du tror du skal lese videre om det samme, og blir overrasket over at det plutselig er sceneskifte. Fiffig grep.

Panserhjerte er så jævla lang, det er vel minuset. Jeg kjente på utålmodigheten, men intensiteten holdes (stort sett) oppe og jeg grøsset meg gjennom rystende scener og detaljerte voldsskildringer.  Boka starter i Hong Kong, og i løpet av de over 600 sidene er vi både i Hallingskarvet og i Afrika. Hole lar seg overtale til å ta opp jakten på en seriemorder som har et  sjeldent og skrekkelig brutalt drapsvåpen. Ved siden av etterforskninga har Hole en døende far å besøke, han har byttet ut alkohol med opium, og blir innblandet i maktkampen som pågår mellom Oslo-politiet og Kripos.

Ekstra moro for øss lokale er det å lese om Bjørn Holm. Bassisten fra Skreia er med i flere av Hole-bøkene – som drapsetterforsker med ekte totendialekt. Bjørn Holm fra Krimteknisk på Bryn, var en hillbilly fra Skreia med cowboyboots i slangeskinn og et måneansikt med lett bulende øyne, noe som ga ham et konstant forundret ansiktsuttrykk. Moro, sjøl om det er noe feil totning innimellom.

Jeg er ingen krimkjenner, men synes det var med disse som med de tidligere krimromanene jeg har lest: utrolig fengende mens du har øynene i boka, ikke til å legge fra seg, men de sitter ikke så lenge i.  Har fortsatt til gode å lese en krimbok som fester seg slik at jeg tenker på den flere uker etter at jeg er ferdig med å lese. Men det betyr ikke at det ikke er god underholdning.