Normans område - Jan Kjærstad

Jeg gikk lenge og gledet meg til boka skulle komme i posten, sendte mail til bokklubben og lurte på hvor den ble av. Det er ikke ofte jeg bestiller hovedbøker (så dyrt a gitt), men når Jan Kjærstad gir ut noe nytt, ja da.. Det slo meg at dette nesten var dårlig gjort mot … meg selv? Med slike forventninger til en bok– hvilken fallhøyde!

Boka har ført meg tilbake til min egen masteroppgave. Jeg skrev om kvalitetskriterier som brukes i litteraturkritikken, og nå får jeg møte forlagsredaktør John Richard Norman som får nok av dårlige romanmanus, reagerer med å bli fysisk dårlig av å lese og derfor tar seg et års pause fra jobben. Han lengter etter kvalitet, lengter etter de bøkene som ikke åpner en ny verden, men utvider denne verdenen, utvider reviret.

Men Norman er ingen vanlig leser. Han er et unikt menneske. En hjerneforsker har funnet ut at Norman har et spesielt område i hjernen, og det var det som reddet livet hans da han ble utsatt for en ulykke. Med pek til Darwin plasseres Norman som et videreutviklet menneske. Norman selv spekulerer i ulike sammenhenger mellom litteratur, kjærlighet og denne særegenheten i hjernen.

Denne fantasyaktige, science-fiction-hjerneforskninga er litt for utbrodert etter min mening, og skaper noen brist i fortellingens troverdighet.

Jeg liker hvordan Kjærstad fletter faktakunnskap inn i fortellingene. Anekdoter og innlagt informasjon om hjernen, men også om Frank Lloyd Wright, om oppdagelsesreisende og om Bach. Jeg leser og googler ved siden av, vil vite mer. Kan jeg si at slik kunnskap gir boka en ekstra dimensjon? En læringsbonus, samtidig som det blir tungt å lese.

Romanen er også et essay om lesing. Meta, litteratur om litteratur, fullt av henvisninger til forfattere og litterære verk. På et punkt syntes jeg det bar preg av name-dropping, det ble for mye, jeg tenkte at jeg som leser ikke vet hvem alle disse forfatterne er, og det å ramse de opp virker ekskluderende, jeg føler meg lite belest og synes det bare blir snobbete og slitsomt. Samtidig er det spennende tanker om meningen med lesingen og om møter mellom leser og tekst. Sånn skulle litteratur være, sive inn i hverdagen, ut i livet, nå deg som en hvisken i øret når du sto ved en disk og betalte for matvarer.

Typisk Kjærstad, det får være oppsummeringen. Husker jeg riktig så kan Normans spesielle hjerneegenskap minne om tuvalu-hendelsen i ”Jeg er brødrene Walker”. Hovedpersonen er heller ikke helt ulik andre Kjærstadkarakterer.

(Oi, ser at jeg er litt vel negativ her. Må understreke at jeg liker boka godt. Strålende forteller, Kjærstad)

Et dukkehjem i 10A

Etter en kort introduksjon om Ibsen (der de fikk høre at den o store forfatteren var bare 161 cm. høy – antageligvis det de vil huske best fra den leksjonen), fikk elevene i 10A møte Nora og Helmer. Jeg fikk min debut som lærer i rolle, godt hjulpet av en mer rutinert ”Helmer”.

Kollegaen min og jeg dramatiserte scena der Torvald og Nora, for første gang i løpet av åtte års ekteskap, snakker alvorlig sammen. Ingen kostymer eller rekvisitter, men tiendeklassingene var stille som små gnagere og fulgte med.

Jeg hadde stjælt noen tips fra Ivo de Figueiredos bok ”Slipp meg” om hvilke innganger man kan bruke for at Ibsenstykkene skal engasjere ungdomsskoleelever. Det trengtes egentlig ikke – dramateksten var nok i seg selv. Elevene hengte seg på og hadde meninger og tanker om hva Ibsen ville ta opp, om Noras situasjon og om dagens holdninger til skilsmisse og barnefordeling. Ungdommene syntes å ha forståelse for at Nora kunne velge bort barna sine. - Det er jo mange som bare ser pappaen sin en sjelden gang i ferier, uten at det er noe problem, mente de.

En fin opplevelse med Ibsen i klasserommet, og jeg skulle ønske vi hadde tid til mer. Vi fortsetter videre i realismen, og neste uke er det "Karens jul" som skal leses. I følge kollegaer er også det en tekst som kan fenge.