20 år gamle Maya befinner seg på øya Chiloé. Herfra ser hun tilbake på en fin barndom og en heller brokete ungdomstid. Hun vokste opp hos fargerike og eksentriske besteforeldre i et hjem med mye kjærlighet, men havnet i trøbbel, og tenårene bød på opprør, narkotika og problemer langt ut på skråplanet. Sammen med denne lille familien tilbrakte jeg den første delen av mitt liv uten nevneverdige problemer, men da jeg fylte sekste, satte naturens katastrofale krefter, som Nini kaller dem, inn og tente ild i blodet og sløret forstanden.
Tjueåringen vi får møte når hun er i eksil på den fredlige øya, virker klok. Det nøstes opp i alt som har skjedd, alt som til slutt har ført henne hit.
Hovedpersonens historie er sterk , og det er også skjebnene til flere andre av romanens karakterer. På øya bor Maya hos en gammel mann som er vel så traumatisert som henne, om enn av andre grunner, og hun opplever trøst og samhold.
Grunntona i boka er ganske dempet, til tross for tidvis stort drama. Maya har fått litt distanse til de grufulle opplevelsene hun har gjennomlevd. Denne distansen smitter delvis over på leseren, siden også vi vet at det hele ender bra.
Man kjenner igjen Allende i det magiske tilsnittet og i den solide kunnskapen om diktaturet i Chile. Jeg har tidligere lest Åndenes hus og Summen av dagene, og jeg synes at denne boka er fullt på høyde med de.
