onsdag 17. august 2011

Lykka er ein sjeldan fugl - Anna Gavalda


Charles Balanda er en suksessfull arkitekt, men i det han nærmer seg 50 år er livet nede i en bølgedal. Ekteskapet skranter, han er sliten og deppa. Så dukker det opp et brev til han - et brev med kjent håndskrift og kort beskjed: ”Anouk er død”.
Eg merkar at ein flik av ein verden eg har gløymt, held på å rulle seg ut framfor føtene på meg, eg kjenner tomrommet bortanfor teppefrynsene, og eg gjer meg til saltstøtte, mens eg instinktivt famlar etter dørkarmen eller ein stolrygg å halde meg fast i.
Minnene strømmer på og Charles graver seg ned i sin egen fortid. Mens han leter etter skjebnen til sin kjære Anouk, treffer han Kate og forelsker seg både i henne og den rotete gården hennes.
En smule kiosklitteraturromantisk er nok skildringa av denne rotete bondegården der Kate plukker gulrøtter fra kjøkkenhagen iført støvler og kjole, med kattunger og høner trippende rundt beina. Noen av karakterene i boka er enkle stereotyper, men de er samtidig presist og humoristisk skildret. Hovedpersonene er fascinerende og til å bli glad i.  Charles´ forhold til stedattera Mathilde rører meg - troverdig kjærlighet.
Gavalda har en spenstig språkføring. Første påfallende er alle ”prikk, prikk, prikk”...  Den allvitende fortelleren har flere kommentarer rettet til hovedpersonen: Men kutt ut, Balanda, vi har høyrt nok pisspreik… Om kor fantastisk intelligent du er, om alt du kan sitere utanåt og i original , kor prinsippfast du er, kor tilfredse studnetar du har, kor danna du er og gløgg og alt muleg, men kva skal vi med skramlet? Kom no, kan vi få ei einaste setning som faktisk har eit innhald? Dette kunne blitt fryktelig teit og slitsomt, men fungerte fordi hun tok orda fra munnen på meg. Fortelleren er i det hele tatt veldig til stede, for eksempel når hun fjerner en av personene fort og gæli: Kva som vidare hende, veit vi ikkje. Ho er ikkje lenger med i forteljinga. Også oppbygginga av boka blir kommentert av fortelleren: Om forfattaren hadde for fem cent i innsikt, ville forfattaren velje ei elliptisk løysing. Har tenkt på det. Har slått opp i Forfattarhandboka, kap. om stillære. (Dette er litteraturstudentens humor, vettu. Der hadde du meg i hulhånda, Gavalda)
… Denne gangen var det trist å slå sammen permene. Lykka er kanskje ein sjeldan fugl, men å kose seg med ei god bok er reell lykke.

mandag 15. august 2011

Mitt første møte med Harry Hole


Ferien nærmer seg ubønnhørlig slutten, og her kommer siste dose av min sommerlektyre. Jeg har hatt selskap i fluktstolen av en herre mine venner lenge har mast på at jeg bør bli kjent med, Harry Hole. 
Det ble litt tilfeldig hvilke Hole-bøker jeg startet med, rettere sagt tok jeg de to som stod i bokhylla til mor.  Først ”Frelseren”, deretter ”Panserhjerte”.
I begge bøkene er det uante sammenhenger, villspor og overraskelser som krever årvåkenhet fra leseren og lager spenning. Harry sjøl er en helstøpt hardhaus, troverdig og særegen – det overrasker meg ikke at denne etterforskeren har en trofast leserskare.
Hvilken av de to likte jeg best? Hmm.. ”Frelseren”, kanskje. Her starter fortellingen med at ei ung jente blir voldtatt på leir. Vi får ikke vite hvem offeret er eller hvem overgriperen er før helt mot slutten, og da har man tenkt seg til flere aktuelle kandidater. Da har man også stiftet bekjentskap med et miljø i Frelsesarmeen, og en leiemorder fra Zagreb. Leiemorderen er i Oslo på oppdrag, men kommer seg ikke hjem igjen når han har tenkt, og får Harry Hole etter seg. God historie.
Også håndverkmessig er Nesbø god. Jeg likte kapittelet der liknende hendelser forbinder to helt ulike scener. Du tror du skal lese videre om det samme, og blir overrasket over at det plutselig er sceneskifte. Fiffig grep.
Panserhjerte er så jævla lang, det er vel minuset. Jeg kjente på utålmodigheten, men intensiteten holdes (stort sett) oppe og jeg grøsset meg gjennom rystende scener og detaljerte voldsskildringer.  Boka starter i Hong Kong, og i løpet av de over 600 sidene er vi både i Hallingskarvet og i Afrika. Hole lar seg overtale til å ta opp jakten på en seriemorder som har et  sjeldent og skrekkelig brutalt drapsvåpen. Ved siden av etterforskninga har Hole en døende far å besøke, han har byttet ut alkohol med opium, og blir innblandet i maktkampen som pågår mellom Oslo-politiet og Kripos.
Ekstra moro for øss lokale er det å lese om Bjørn Holm. Bassisten fra Skreia er med i flere av Hole-bøkene – som drapsetterforsker med ekte totendialekt. Bjørn Holm fra Krimteknisk på Bryn, var en hillbilly fra Skreia med cowboyboots i slangeskinn og et måneansikt med lett bulende øyne, noe som ga ham et konstant forundret ansiktsuttrykk. Moro, sjøl om det er noe feil totning innimellom.
Jeg er ingen krimkjenner, men synes det var med disse som med de tidligere krimromanene jeg har lest: utrolig fengende mens du har øynene i boka, ikke til å legge fra seg, men de sitter ikke så lenge i.  Har fortsatt til gode å lese en krimbok som fester seg slik at jeg tenker på den flere uker etter at jeg er ferdig med å lese. Men det betyr ikke at det ikke er god underholdning.

søndag 14. august 2011

Sommerlektyre 2


Har lenge hatt "Mengele Zoo" (Gert Nygårdshaug) på lista over hva som skal leses. Romanen fra 1989 ble kåret til "Folkets favoritt" i Dagbladet i 2007. I juli kom jeg endelig i gang.
Det skal sies at 22. juli kom da jeg var cirka midtveis i boka. Da ble det en pause. Det fristet ikke å lese om terrorister, feil, det fristet ikke å lese bøker i det hele tatt. Kanskje ble noe av totalinntrykket ødelagt av at jeg fikk en slik pause i lesinga, men det blir i alle fall ingen toppkarakter fra meg.
Hovedpersonen Mino Aquiles Portoguesa er bare et barn når jungellandsbyen han bor i blir massakrert og han er den eneste som overlever. Når han er vitne til hvordan regnskogen ødelegges, vil han gjøre det han kan for å redde kloden. Hevn. Han får med seg tre venner og danner ei terrorgruppe som virkelig klarer å få oppmerksomhet mot saken sin.
Historien er viktig. Du blir minnet på miljøødeleggelser og menneskets egoistiske oppførsel. Får dårlig samvittighet på menneskehetens vegne… Men jeg vil ikke si at jeg ble lidenskapelig opptatt av miljøsaken etter dette. For jeg ble aldri helt engasjert. Jeg synets det gikk tregt. Kanskje var det språket og stilen som ikke svingte for meg. Eller kanskje var det ikke måneden for å se verden fra en terrorists ståsted.

Sommerlektyre 1


Etter første langferie kan jeg konkludere med at lærersommer er lik lesesommer. Av bøkene jeg har pløyd gjennom er det to jeg klart vil anbefale: "Ekstremt høyt og utrolig nært" av Jonathan Safran Foer og "Historien om Pi" av Yann Martel. Jeg får komme tilbake til den sistnevnte.
”Ekstremt høyt…” var med meg på stranda i Frankrike. For ikke å gråte høylytt blant bikinikledde ferierende, måtte jeg lese bare litt om gangen. Boka handler om hvordan ni år gamle Oskar opplever 11. september og tiden etterpå. Den intellektuelle lille gutten har en aktiv fantasi, holder mye inne i seg selv og sliter med ”tunge støvler”, som han kaller de triste tankene sine.
Parallelt med Oskars traumer får vi også historien om besteforeldrene som opplevde bombingen av Dresden under andre verdenskrig. Nå er lidelsen her igjen. Sammenlignet med Oskar er de mange år borte fra sine grusomheter. Tida har gått, men hvordan får man til å leve videre?
Boka har et sterkt innhold, men også det formmessige er verdt å kommentere: Blanke sider, fotografier og overstrykninger. Det er ”artig” og virkningsfullt – gir en annerledes, kanskje utvidet leseopplevelse.
God bok. Veldig god bok. Har sett at noen anmeldere kalte den for pretensiøs, men det er jeg ikke enig i. Enkelte ganger kan vesle Oskar ha noe overdrevet forstand, men jeg tror på rollen som begavet, spesielt barn.

Favoritten

Let's start at the very beginning, a very good place to start. Det var da jeg leste Jan Kjærstads Forføreren, mens jeg gikk på videregående, at jeg bestemte meg for å studere litteratur. Jeg leste, streket under, bladde frem og tilbake og kommenterte i margen. Kjærstad er favoritten, og straks (hipp, hipp!) ligger den nyeste romanen hans i postkassa mi. Enn så lenge kan du høre forfatteren kommentere Forføreren her.