Charles Balanda er en suksessfull arkitekt, men i det han nærmer seg 50 år er livet nede i en bølgedal. Ekteskapet skranter, han er sliten og deppa. Så dukker det opp et brev til han - et brev med kjent håndskrift og kort beskjed: ”Anouk er død”.
Eg merkar at ein flik av ein verden eg har gløymt, held på å rulle seg ut framfor føtene på meg, eg kjenner tomrommet bortanfor teppefrynsene, og eg gjer meg til saltstøtte, mens eg instinktivt famlar etter dørkarmen eller ein stolrygg å halde meg fast i.
Minnene strømmer på og Charles graver seg ned i sin egen fortid. Mens han leter etter skjebnen til sin kjære Anouk, treffer han Kate og forelsker seg både i henne og den rotete gården hennes.
En smule kiosklitteraturromantisk er nok skildringa av denne rotete bondegården der Kate plukker gulrøtter fra kjøkkenhagen iført støvler og kjole, med kattunger og høner trippende rundt beina. Noen av karakterene i boka er enkle stereotyper, men de er samtidig presist og humoristisk skildret. Hovedpersonene er fascinerende og til å bli glad i. Charles´ forhold til stedattera Mathilde rører meg - troverdig kjærlighet.
Gavalda har en spenstig språkføring. Første påfallende er alle ”prikk, prikk, prikk”... Den allvitende fortelleren har flere kommentarer rettet til hovedpersonen: Men kutt ut, Balanda, vi har høyrt nok pisspreik… Om kor fantastisk intelligent du er, om alt du kan sitere utanåt og i original , kor prinsippfast du er, kor tilfredse studnetar du har, kor danna du er og gløgg og alt muleg, men kva skal vi med skramlet? Kom no, kan vi få ei einaste setning som faktisk har eit innhald? Dette kunne blitt fryktelig teit og slitsomt, men fungerte fordi hun tok orda fra munnen på meg. Fortelleren er i det hele tatt veldig til stede, for eksempel når hun fjerner en av personene fort og gæli: Kva som vidare hende, veit vi ikkje. Ho er ikkje lenger med i forteljinga. Også oppbygginga av boka blir kommentert av fortelleren: Om forfattaren hadde for fem cent i innsikt, ville forfattaren velje ei elliptisk løysing. Har tenkt på det. Har slått opp i Forfattarhandboka, kap. om stillære. (Dette er litteraturstudentens humor, vettu. Der hadde du meg i hulhånda, Gavalda)
… Denne gangen var det trist å slå sammen permene. Lykka er kanskje ein sjeldan fugl, men å kose seg med ei god bok er reell lykke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar