Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant - Jonas Jonasson

Allan Karlsson fyller hundre år og skal feires med stort lag på gamlehjemmet. Men jubilanten selv har liten interesse av å være midtpunkt, så når de ansatte går for å hente han på rommet, har han tatt på seg tøflene og flyktet ut vinduet.

Vi følger rømlingen vekk fra gamlehjemmet og ut på en tur fylt av tvilsomme affærer. Samtidig reiser vi gjennom hele Allans liv, og dermed 1900-tallets historie. Denne forunderlige svenske oldingen har nemlig hatt en finger med i de fleste av århundrets verdensbegivenheter. Franco, Stalin, Truman, Johnson, Mao… han har møtt dem alle. Allan er med å utvikle atombomben og han havner i en gulag-leir. Særlig interessert i politikk er han ikke - livsfilosofien må sies å være heller avslappet: Det får være som det er, så skal du se at det blir som det blir (for det pleier det å bli.) Allan havner tilfeldigvis både her og der, og mange av opplevelsene deler han med vennen Herbert, Albert Einsteins noe mindre begavede lillebror.

Humoren er lun og stilen gjennomført munter og lett. Komikken og personskildringa minner om Paasilinna (han er førøvrig også nevnt i romanen). Mange fiffige bipersoner, og hovedpersonen selv er fascinerende sympatisk og snartenkt.

En original bok, en artig bok – også får du frisket opp i historiekunnskapene.

Maya - Isabel Allende

20 år gamle Maya befinner seg på øya Chiloé. Herfra ser hun tilbake på en fin barndom og en heller  brokete ungdomstid. Hun vokste opp hos fargerike og eksentriske besteforeldre i et hjem med mye kjærlighet, men havnet i trøbbel, og tenårene bød på opprør, narkotika og problemer langt ut på skråplanet. Sammen med denne lille familien tilbrakte jeg den første delen av mitt liv uten nevneverdige problemer, men da jeg fylte sekste, satte naturens katastrofale krefter, som Nini kaller dem, inn og tente ild i blodet og sløret forstanden.

Tjueåringen vi får møte når hun er i eksil på den fredlige øya, virker klok. Det nøstes opp i alt som har skjedd, alt som til slutt har ført henne hit.

Hovedpersonens historie er sterk , og det er også skjebnene til flere andre av romanens karakterer. På øya bor Maya hos en gammel mann som er vel så traumatisert som henne, om enn av andre grunner, og hun opplever trøst og samhold.

Grunntona i boka er ganske dempet, til tross for tidvis stort drama. Maya har fått litt distanse til de grufulle opplevelsene hun har gjennomlevd. Denne distansen smitter delvis over på leseren, siden også vi vet at det hele ender bra.

Man kjenner igjen Allende i det magiske tilsnittet og i den solide kunnskapen om diktaturet i Chile. Jeg har tidligere lest Åndenes hus og Summen av dagene, og jeg synes at denne boka er fullt på høyde med de.

Misunnelig

NRK har kåret Norges flotteste bokhylle. Til inspirasjon.

Normans område - Jan Kjærstad

Jeg gikk lenge og gledet meg til boka skulle komme i posten, sendte mail til bokklubben og lurte på hvor den ble av. Det er ikke ofte jeg bestiller hovedbøker (så dyrt a gitt), men når Jan Kjærstad gir ut noe nytt, ja da.. Det slo meg at dette nesten var dårlig gjort mot … meg selv? Med slike forventninger til en bok– hvilken fallhøyde!

Boka har ført meg tilbake til min egen masteroppgave. Jeg skrev om kvalitetskriterier som brukes i litteraturkritikken, og nå får jeg møte forlagsredaktør John Richard Norman som får nok av dårlige romanmanus, reagerer med å bli fysisk dårlig av å lese og derfor tar seg et års pause fra jobben. Han lengter etter kvalitet, lengter etter de bøkene som ikke åpner en ny verden, men utvider denne verdenen, utvider reviret.

Men Norman er ingen vanlig leser. Han er et unikt menneske. En hjerneforsker har funnet ut at Norman har et spesielt område i hjernen, og det var det som reddet livet hans da han ble utsatt for en ulykke. Med pek til Darwin plasseres Norman som et videreutviklet menneske. Norman selv spekulerer i ulike sammenhenger mellom litteratur, kjærlighet og denne særegenheten i hjernen.

Denne fantasyaktige, science-fiction-hjerneforskninga er litt for utbrodert etter min mening, og skaper noen brist i fortellingens troverdighet.

Jeg liker hvordan Kjærstad fletter faktakunnskap inn i fortellingene. Anekdoter og innlagt informasjon om hjernen, men også om Frank Lloyd Wright, om oppdagelsesreisende og om Bach. Jeg leser og googler ved siden av, vil vite mer. Kan jeg si at slik kunnskap gir boka en ekstra dimensjon? En læringsbonus, samtidig som det blir tungt å lese.

Romanen er også et essay om lesing. Meta, litteratur om litteratur, fullt av henvisninger til forfattere og litterære verk. På et punkt syntes jeg det bar preg av name-dropping, det ble for mye, jeg tenkte at jeg som leser ikke vet hvem alle disse forfatterne er, og det å ramse de opp virker ekskluderende, jeg føler meg lite belest og synes det bare blir snobbete og slitsomt. Samtidig er det spennende tanker om meningen med lesingen og om møter mellom leser og tekst. Sånn skulle litteratur være, sive inn i hverdagen, ut i livet, nå deg som en hvisken i øret når du sto ved en disk og betalte for matvarer.

Typisk Kjærstad, det får være oppsummeringen. Husker jeg riktig så kan Normans spesielle hjerneegenskap minne om tuvalu-hendelsen i ”Jeg er brødrene Walker”. Hovedpersonen er heller ikke helt ulik andre Kjærstadkarakterer.

(Oi, ser at jeg er litt vel negativ her. Må understreke at jeg liker boka godt. Strålende forteller, Kjærstad)

Et dukkehjem i 10A

Etter en kort introduksjon om Ibsen (der de fikk høre at den o store forfatteren var bare 161 cm. høy – antageligvis det de vil huske best fra den leksjonen), fikk elevene i 10A møte Nora og Helmer. Jeg fikk min debut som lærer i rolle, godt hjulpet av en mer rutinert ”Helmer”.

Kollegaen min og jeg dramatiserte scena der Torvald og Nora, for første gang i løpet av åtte års ekteskap, snakker alvorlig sammen. Ingen kostymer eller rekvisitter, men tiendeklassingene var stille som små gnagere og fulgte med.

Jeg hadde stjælt noen tips fra Ivo de Figueiredos bok ”Slipp meg” om hvilke innganger man kan bruke for at Ibsenstykkene skal engasjere ungdomsskoleelever. Det trengtes egentlig ikke – dramateksten var nok i seg selv. Elevene hengte seg på og hadde meninger og tanker om hva Ibsen ville ta opp, om Noras situasjon og om dagens holdninger til skilsmisse og barnefordeling. Ungdommene syntes å ha forståelse for at Nora kunne velge bort barna sine. - Det er jo mange som bare ser pappaen sin en sjelden gang i ferier, uten at det er noe problem, mente de.

En fin opplevelse med Ibsen i klasserommet, og jeg skulle ønske vi hadde tid til mer. Vi fortsetter videre i realismen, og neste uke er det "Karens jul" som skal leses. I følge kollegaer er også det en tekst som kan fenge.

Lykka er ein sjeldan fugl - Anna Gavalda

Charles Balanda er en suksessfull arkitekt, men i det han nærmer seg 50 år er livet nede i en bølgedal. Ekteskapet skranter, han er sliten og deppa. Så dukker det opp et brev til han - et brev med kjent håndskrift og kort beskjed: ”Anouk er død”.

Eg merkar at ein flik av ein verden eg har gløymt, held på å rulle seg ut framfor føtene på meg, eg kjenner tomrommet bortanfor teppefrynsene, og eg gjer meg til saltstøtte, mens eg instinktivt famlar etter dørkarmen eller ein stolrygg å halde meg fast i.

Minnene strømmer på og Charles graver seg ned i sin egen fortid. Mens han leter etter skjebnen til sin kjære Anouk, treffer han Kate og forelsker seg både i henne og den rotete gården hennes.

En smule kiosklitteraturromantisk er nok skildringa av denne rotete bondegården der Kate plukker gulrøtter fra kjøkkenhagen iført støvler og kjole, med kattunger og høner trippende rundt beina. Noen av karakterene i boka er enkle stereotyper, men de er samtidig presist og humoristisk skildret. Hovedpersonene er fascinerende og til å bli glad i.  Charles´ forhold til stedattera Mathilde rører meg - troverdig kjærlighet.

Gavalda har en spenstig språkføring. Første påfallende er alle ”prikk, prikk, prikk”...  Den allvitende fortelleren har flere kommentarer rettet til hovedpersonen: Men kutt ut, Balanda, vi har høyrt nok pisspreik… Om kor fantastisk intelligent du er, om alt du kan sitere utanåt og i original , kor prinsippfast du er, kor tilfredse studnetar du har, kor danna du er og gløgg og alt muleg, men kva skal vi med skramlet? Kom no, kan vi få ei einaste setning som faktisk har eit innhald? Dette kunne blitt fryktelig teit og slitsomt, men fungerte fordi hun tok orda fra munnen på meg. Fortelleren er i det hele tatt veldig til stede, for eksempel når hun fjerner en av personene fort og gæli: Kva som vidare hende, veit vi ikkje. Ho er ikkje lenger med i forteljinga. Også oppbygginga av boka blir kommentert av fortelleren: Om forfattaren hadde for fem cent i innsikt, ville forfattaren velje ei elliptisk løysing. Har tenkt på det. Har slått opp i Forfattarhandboka, kap. om stillære. (Dette er litteraturstudentens humor, vettu. Der hadde du meg i hulhånda, Gavalda)

… Denne gangen var det trist å slå sammen permene. Lykka er kanskje ein sjeldan fugl, men å kose seg med ei god bok er reell lykke.

Mitt første møte med Harry Hole

Ferien nærmer seg ubønnhørlig slutten, og her kommer siste dose av min sommerlektyre. Jeg har hatt selskap i fluktstolen av en herre mine venner lenge har mast på at jeg bør bli kjent med, Harry Hole. 

Det ble litt tilfeldig hvilke Hole-bøker jeg startet med, rettere sagt tok jeg de to som stod i bokhylla til mor.  Først ”Frelseren”, deretter ”Panserhjerte”.

I begge bøkene er det uante sammenhenger, villspor og overraskelser som krever årvåkenhet fra leseren og lager spenning. Harry sjøl er en helstøpt hardhaus, troverdig og særegen – det overrasker meg ikke at denne etterforskeren har en trofast leserskare.

Hvilken av de to likte jeg best? Hmm.. ”Frelseren”, kanskje. Her starter fortellingen med at ei ung jente blir voldtatt på leir. Vi får ikke vite hvem offeret er eller hvem overgriperen er før helt mot slutten, og da har man tenkt seg til flere aktuelle kandidater. Da har man også stiftet bekjentskap med et miljø i Frelsesarmeen, og en leiemorder fra Zagreb. Leiemorderen er i Oslo på oppdrag, men kommer seg ikke hjem igjen når han har tenkt, og får Harry Hole etter seg. God historie.

Også håndverkmessig er Nesbø god. Jeg likte kapittelet der liknende hendelser forbinder to helt ulike scener. Du tror du skal lese videre om det samme, og blir overrasket over at det plutselig er sceneskifte. Fiffig grep.

Panserhjerte er så jævla lang, det er vel minuset. Jeg kjente på utålmodigheten, men intensiteten holdes (stort sett) oppe og jeg grøsset meg gjennom rystende scener og detaljerte voldsskildringer.  Boka starter i Hong Kong, og i løpet av de over 600 sidene er vi både i Hallingskarvet og i Afrika. Hole lar seg overtale til å ta opp jakten på en seriemorder som har et  sjeldent og skrekkelig brutalt drapsvåpen. Ved siden av etterforskninga har Hole en døende far å besøke, han har byttet ut alkohol med opium, og blir innblandet i maktkampen som pågår mellom Oslo-politiet og Kripos.

Ekstra moro for øss lokale er det å lese om Bjørn Holm. Bassisten fra Skreia er med i flere av Hole-bøkene – som drapsetterforsker med ekte totendialekt. Bjørn Holm fra Krimteknisk på Bryn, var en hillbilly fra Skreia med cowboyboots i slangeskinn og et måneansikt med lett bulende øyne, noe som ga ham et konstant forundret ansiktsuttrykk. Moro, sjøl om det er noe feil totning innimellom.

Jeg er ingen krimkjenner, men synes det var med disse som med de tidligere krimromanene jeg har lest: utrolig fengende mens du har øynene i boka, ikke til å legge fra seg, men de sitter ikke så lenge i.  Har fortsatt til gode å lese en krimbok som fester seg slik at jeg tenker på den flere uker etter at jeg er ferdig med å lese. Men det betyr ikke at det ikke er god underholdning.